Pene piker haiker ikke
Det går et kollektivt kvinnehat gjennom de sosiale mediene om dagen.
«Jeg mener ikke å forsvare Giske, men…», «Sånn går det når likestillingen går for langt», «Det gjelder å finne seg en lydig kone fra Thailand» og «Hun vil bare ha oppmerksomhet», er utsagn jeg har sett i stadig økende grad i sosiale medier i det siste, fra både kvinner og menn, i likhet med diverse graderinger av at kvinner ødelegger verden og livene til menn, fordi de ikke finner seg i de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene fra 1950-tallet. Kommentarfeltene er fulle av forsmådde menn (og kvinner) som ytrer sitt kvinnehat med stolthet og fordommer, og som vil ha menn tilbake i førersetet – nå!
Stolthet og fordom
Jeg velger å omtale dette som kvinnehat, fordi det i stor grad rammer kvinner, og der vi burde ha kommet lengre, starter vi 2018 med å brette opp ermene med å begynne på nytt. Igjen.
Da Aftenposten trykket saken om at stadig flere menn ender opp ensomme, uten barn og familie, dukket det opp en rekke stygge holdninger fra menn, som man kanskje skal være glad ikke får spredd idelogiene sine til avkommene. Spesielt feministene får skylden for at menn ikke lengre kommer unna med å gjøre som de vil. Og når du først har forvillet deg inn i det minefeltet sosiale medier og ser hvor hatske privatpersonens holdninger kan være, er det ingen vei tilbake. Du har åpnet Pandoras eske.
Særlig MRA-bevegelsen (Mens Right Activism) har fått en enorm oppsving de siste årene, der de degraderer feminisme til å handle om hat ovenfor menn. Så omfattende og viktig som feminismen er, også degraderes det til å handle om menn.
Bare så det er sagt – likestilling er ingen hevnaksjon. Likestilling handler om likhet mellom kjønnene, hvilket der igjen vil kunne gi et større rom for ulikheter og individualitet. De kjønnsboksene vi plasserer hverandre i, hvor menn skal være mannemenn og damer skal holde kjeft å se pene ut, er trange, og gjenspeiler heller ikke befolkningen.
#MeToo satte også mange sinner i kok, og der noen satte spørsmålstegn ved hvor grensen skal gå, bekymret andre seg for at de gikk en kjip julebordsesong i møte. Menns følelser overskygget i stor grad opplevelsene og hendelsene, og ofrene ble uglesett til fordel for såre menn som ikke forsto oppstyret. Emneknaggen #NotAllMen har vel aldri blitt brukt så heftig som nå, og bagatelliserer hele budskapet til at det først er et problem når alle menn voldtar.
Forståelse uteble også da Nora Mørch som fikk spredd nakenbilder av seg selv for alle vinder. Victim blaming fikk et nytt ansikt, idet folk flest hang seg opp i at hun faktisk hadde nakenbilder av seg selv, og vektla i mindre grad at folk spredde de uten hennes samtykke.
Da Andrea Voldum anmeldte i Hemsedalsaken, var det en på mange måter åpenbar sak, men hvor overgriperne likevel gikk fri. Mennene mottok mye støtte i ymse kommentarfelt, med bakgrunn i at Voldum var nok en kvinne som bare hadde lyst på oppmerksomhet. Hvorfor er det så vanskelig å tro offeret i slike saker? Hvis man vil bli kjendis finnes det langt lettere måter å oppnå det på.
Offerets opplevelse bagateliseres
Det er aldri den som krenker som får definere hvor grensen går. Personlig har jeg opplevd alt fra overgrep til slibrige kommentarer, og selv om alvorlighetsgraden har variert, har det fortsatt vært vondt. Det er noe med det å ikke tørre gå med utringing på jobb lengre, fordi noen kommenterer hvor flotte pupper du har, eller slutter å gå med skjørt fordi noen synes det er greit å kommentere dette seksuelt. Å bli holdt fast i et busskur med en mann hvesende i øret, eller våkne av at noen har seksuell omgang med en er helt klart verre, men det er likevel svært ubehagelig og hemmer meg i min hverdag. At jeg smiler og har en imøtekommende tone, som av noen kan oppfattes som flørtende, er ikke mitt ansvar. Det gir deg ingen rett til å hverken ta på meg eller kommentere.
Vi har en «ute av syne, ute av sinn»-holdning til seksuell trakassering og seksuelle overgrep. Et eksempel på dette er Olje og energi-minister, Terje Søviknes, som i 2001 ble tvunget til å gå av som nestformann i Frp, etter at det ble kjent at han hadde hatt seksuell omgang med en 16 år gammel jente under et landsmøte i partiets ungdomsorganisasjon. Hele hans politiske karriere burde vært over der og da, men i 2016 ble han altså utnevnt til minister.
Sist ut har vi altså Aps nestleder Trond Giske, som nå er beskyldt for å seksuell trakassering. Flere har varslet om uønsket seksuell oppmerksomhet fra Aps nestleder, men det vi leser mest om, er tvilen rundt varslerne. Sosiale medier er fulle av hyllest til Giske, med støtteerklæringer og tilrop om at det både ligner en heksejakt, og at det har gått for langt.
Vi lever altså i en verden der offeret fortsatt får skylda, og er fortsatt der at hva du har på deg og hvor full du var, har større uthelling enn hva overgriperen gjorde. Vi er der, at om du har uttrykt beundring for noen, er en eventuell voldtekt, tafsing eller slibrigheter noe du har bedt om. Vi er der at om noen utenforstående har hatt en annen oppfatning av situasjonen, tas ikke offerets opplevelse av det til følge.
Ikke for gøy
Denne holdningen om at man anmelder voldtekt fordi man angrer på sex, er for meg uforståelig. Det er ikke slik at man anmelder mellom en shoppingrunde og en matbit, bare sånn for gøy. Adrenalinrush kan oppnås på andre, langt mindre krevende og sjelevrengende måter. Forskning viser at man kan anta at mellom 2-10% av voldtektsanklager er falske*, og med det er i hvert fall 90% av anklagene reelle. Noen av disse såkalte «falske» anklagene vil etter all sannsynlighet også være gråsonesaker – som Giske-saken, der situasjonene er reelle, men alvorlighetsgraden diskuteres.
Det anslås at det utføres mellom 8.000 til 16.000 voldtektsforsøk i Norge hvert år**, og at kun 10% av disse anmeldes. Det betyr at antall falske voldtektsanklager blir en ren bagatell, sett i det store bildet.
Vi snakker så varmt om at vi er et av verdens mest likestille land, men basert på holdningene vi har sett skumme til overflaten de siste ukene, er vi fortsatt på 1960-tallets idelogi om at pene piker haiker ikke.
Det er trist at vi ikke har kommet lengre.
* David Lisak, Lori Gardinier, Sara C. Nicksa og Ashley M. Cote (desember 2010). «False Allegations of Sexual Assualt: An Analysis of Ten Years of Reported Cases». Violence Against Women vol. 16, No. 12/ Sage Journals.
** Tendenser i kriminaliteten : utfordringer i Norge i 2010-2012
