Budskapet drukner i jakten på bekreftelse
Mange har tipset meg om "Line fikser kroppen", og nå har jeg tatt meg tid til å se det. Serien har fått mye pepper i sosiale medier, både av eksperter og ikke minst målgruppen, men hylles også av mange, og jeg forsøkte derfor å se serien med så nøytrale briller som mulig. Det gikk ikke så bra, da... Personlig synes jeg nemlig serien var en enorm skuffelse, som drukner sitt eget budskap i søken etter andres bekreftelse, og påførte meg en del kjipe følelser det er lenge siden sist jeg kjente på.
Jeg har flere problemer med "Line fikser kroppen", men det er viktig å unederstreke at det er programmet, og ikke Line selv som er problemet. Line er NRKs nye gulljente, og selv om jeg opplever henne som umoden for oppgave som programleder, synes jeg hun er flink og modig som stiller opp på et program som dette, med alle de kompleksene hun, ihvertfall ifølge serien, har. Hun er dessuten ganske morsom (anbefaler Instagramkontoen hennes), og redder hele programmet ved å være sjarmerende.
Det krever sitt å blottlegge seg på denne måten, og på mange måter er det en ærlig serie, men samtidig en veldig lite reflektert serie. De som har sittet med regien, eller hatt ansvaret for å intervjue Line tar altfor lett på et svært viktig tema, og skraper kun i overflaten på hva som kunne vært en veldig god dokumentarserie.
Dette gjør også at jeg bekymrer meg litt for Lines ve og vel, når serien nå er over. Får hun den oppfølgingen hun kanskje har behov for, og har hun fått gå dypere inn i tematikken enn det vi som seere får? Jeg håper inderlig det.
Nå er det sikkert mange som er uenige med meg, og jeg oppfordrer til diskusjon, men det er viktig å understreke at dette er min mening om serien, og jeg snakker fra mitt eget ståsted.
"Line fikser kroppen" består altså av seks episoder som skal reflektere hverdagen til unge mennesker i Norge i dag, men jeg opplever det heller som "Tante på russebuss", og som et krampeaktig og overfladisk forsøk på å snakke normalisering av kropp. Enkelte av tingene Line blir satt til å gjøre, er kleine, dumme og lite sannsynlige scenarier, og kunne fint vært spart, slik at der ble plass til de viktigere tingene, og de store spørsmålene.
Et av eksemplene er trusedag på jobb, inspirert av sosiale medier. Line sprader rundt i trusa på jobben, åpenbart ufrivillig. Hun gruer seg til å gå ut blant folk og har valgt den største trusa hun kunne finne, for å føle seg mer tildekket. Lines kollegaer har her vært langt sprekere enn henne selv og hun bruker resten av dette klippet på å kjefte på de som velger å avstå fra dette stuntet, og det virker som om dette er for å kamuflere hvor klein hun selv føler seg. Hva som er poenget med dette fikk jeg aldri tak i, men grunntanken er nok å være komfortabel i eget skinn.
Det kan du fatisk bli med buksa på også.
Som kroppspositivist og tidligere spiseforstyrret, vet jeg veldig godt at det å tvinge på noen god selvtillit, ikke fungerer. Det å bli glad i kroppen sin tar tid, og selv om det kan være fint å utfordre seg seg selv og gå ut av komfortsonen, virker det mot sin hensikt å skulle tvinge noen til å feks gå i trusa en hel dag. Å gå i truse foran kollegaene dine har heller ingen hensikt i det virkelige liv - Line gikk neppe glipp av noe jobbrelatert ved å ikke gjøre det, og da er det bare en festlig gimmick for å vise jenter med lite klær.
Og bare så det er sagt - jeg er fan av nakenhet, og går naken så mye jeg både vil og kan, men det er frivillig, fordi jeg synes det er komfortabelt og fordi jeg selv vil.
Dette gjelder forresten også innslaget med de danske feministene i "Girl Squad". Line synes ikke det er noe kult å skulle sitte å skreve i en seng med underboob, men det synes NRK, og hun tvinges til å seksualisere seg selv, selv om hun gjentatte ganger sier at dette ikke er noe for henne. Kunne ikke NRK ha snakket litt om grenser istedenfor? De danske feministene gjør dette frivillig og for en sak de tror på - gå heller litt i dybden på dette, og la Line få drodle rundt grensesetting og hvorfor dette ikke er noe for henne. Det hadde vært så ufattelig mye mer matnyttig enn en fnisende og usikker programleder.
Line tester også ut hvordan det er å være Kim Kardashian for en dag, og her kommer det heller ikke noe mer ut av det hele, enn at det er slitsomt og ikke noe for Line. Det er forsåvidt greit, men for Kim Kardashian og mange andre, er det veldig riktig - og jeg skulle gjerne sett at det var et mer nyansert blikk på det hele. Hvorfor velger noen å leve på denne måten? Hvorfor ønsker så mange å være den nye Kim K? Hvem gjør de dette for - seg selv eller alle andre? Og har man noen rett til å dømme de, hvis de trives med seg selv? Dette er spørsmål jeg sitter igjen med etter denne episoden, og ting jeg skulle ønske ble forsøkt besvart, men det blir de ikke.
Videre får hun to 3D-figurer laget av seg selv, hvorav den ene er slik hun ser ut nå, og den andre slik hun ønsker å se ut. Line legger ikke skjul på at hun synes den redigerte versjonen av seg selv er den fineste, men konkluderer med at hun burde heller like den andre versjonen. Uten å snakke noe dypere rundt hvorfor hun liker den redigerte utgaven bedre, eller hvorfor hun føler hun bør like seg selv.
Videre stiller hun til sminkeløst intervju i God Morgen Norge, bare for å innrømme at hun egentlig ikke tør, og kunne her ha fokusert på samfunnets kvinnesyn, men lar det liksom bli med det at hun nærmest må dpoes for å ta av mascarean. Hun har også komplekser for puppene sine, og trives best i store gensere, men velger å utfordre seg selv og kle seg fint på kompisens premierefest. Og med fint, menes her et antrekk hvor puppene har hovedfokus.
Å kle seg fint handler ikke om å servere kompleksene sine på et fat. Det handler om å føle seg fin. Line kommer på premierefest i noe alle andre synes hun er fin i, men innrømmer at hun er veldig utenfor sin egen komfortsone. Det fremstår som om hun gjør dette for å tilfredstille TV-kameraene. Hun konkluderer til slutt med at hun må få velge selv, men jeg mener nå at dette burde vært innstillingen fra starten av.
Jeg synes Line ser helt fantastisk ut, både i collegegenser og med puppene på utstilling, men det er ikke det det bør handle om - og likevel er det dette det hele koker ned til. Line spør gjennom hele serien om hun kan gå sånn, eller sånn, om hun fortsatt er fin, og om de faktisk mener at hun er pen nok. Hun søker hele tiden bekreftelse fra andre, og jeg mener serien derfor ender opp med å gå imot sitt eget budskap, om at du er bra nok som du er.
Jeg er altså ingen fan av «Line fikser kroppen», men vil likevel gi serien litt kudos fordi den forsøker å normalisere det å ha en kropp, og stiller også kritiske spørsmål underveis – også til de som snakker i tråd med programmets konsept. Dette synes jeg er fint, og jeg synes også det er fint at de stiller spørsmålstegn ved at kroppspositivister ofte er overvektige - en diskusjon jeg selv ofte har hatt med folk. Men der Line har sjansen til å gå i dybden, stille til veggs, og leke djevelens advokat, backer hun ut, og fniser litt istedenfor. Det kan være Line, det kan være manus og det kan være klippingen, men uavhengig av hvem sitt valg det var å ikke gå dypere, er det er irriterende overfladisk. Jeg irriterer meg også fordi Line virker så usikker på seg selv og situasjonene hun havner i, og fordi hun som følge av det har en klein og ironisk tilnærming til alt fra mat til orgasmer.
Det er ikke bare feil med "Line fikser kroppen". Jeg synes intervjuet med Caroline Omberg, om sex og porno, er både spennende og interessant, men igjen - altfor kort.
Etter å ha sett alle seks episodene sitter jeg heller å tenker over alle kompleksene jeg har hatt for egen kropp, og serien trigget en del gammel og kjip tankegang jeg ikke har kjent på en stund, nettopp fordi det aldri går i dybden eller stiller spørsmålstegn ved hvorfor ting er som de er. Vi får bare vite at sånn er det, og sånn har Line det. Jeg sitter med det heller igjen med en følelse av mer fokus på kropp, enn at man skal slå seg til ro med den kroppen man har.
Jeg er sikker på at dette kunne blitt en veldig god serie, hvis de hadde gått mer i dybden, og kanskje tatt seg bedre tid. "Line fikser kroppen" kunne med fordel ha vært en lengre serie, og kanskje fokusert på to til tre ting gjennom det hele, istedenfor å skulle løse alle problemene på en gang.
Og derfor får programmet terningkast to og en streng finger av meg, og jeg håper Line får en kulere kontrakt av NRK neste gang!
NB: Jeg stiller også spørsmålstegn ved hvordan tvangsonani skal være drømmeuka for noen, og mener at dette på ingen måte har noe ved å være sexpositiv å gjøre, men det er en annen debatt.
