Kroppspositivistisk Julekalender, luke 11: Mat, spiseforstyrrelse og dårlig samvittighet.
Vi er på vei inn i en tid hvor det i stor grad dreier seg om mat, og det å kose seg. Helt supert for de som er glad i mat, ikke så supert for alle de som får dårlig samvittighet av det de putter i munnen.
Jul kan trigge mye vondt, fordi istedenfor kropp, ser vi mat. Overalt. Og det er en selvfølge at vi skal spise til vi stuper. Det ligger en forventning om at vi skal spise sammen med andre, at vis kal kose oss, og at vi skal spise alt fra twist til ribbe. Det er ikke så lett når du har et vanskelig forhold til mat, og spesielt hvis ikke familien, venner eller de du eventuelt feirer jul hos, vet om problemene. Jeg har feiret mang en jul, hvor jeg har overspist for så å kaste det opp igjen, på grunna v den forferdelige dårlige samvittigheten, og derfor synes jeg også det er et viktig ounkt som må snakkes mer om.
Dagens oppfordring er først og fremst til dere rundt. Ikke kommentere hvor mye eller lite noen spiser, vekt eller fasong. Ikke snakk om din egen kropp eller vekt og ikke kommenter andres. Det er alltid noen som fanger det opp, og det fører sjeldent noe godt med seg.
Viktig er også å huske på at det å ha en spiseforstyrrelse, er en sykdom. Det er ikke for å være vrang at noen gjør hverken det ene eller det andre, men rett og slett sykdommen som snakker. Personlig klarte jeg ikke la være, og følelsen av å beholde maten var verre enn følelsen av å kvitte seg med den, selv om jeg både visste bedre og opplevde det som smertefullt å kaste det opp. I tillegg fikk jeg dårlig samvittighet ovenfor stakkars mamma som hadde brukt hele dagen på å lage maten, også kastet jeg den bare opp igjen.
Videre håper jeg du som leser dette, og synes mat er vanskelig, kan a) oppsøke hjelp hos for eksempel Spiseforstyrrelsesforeningen, og b) forsøke å være åpen med de rundt deg om hva slags følelser du har rundt mat, og hva du trenger for å komme deg gjennom feiringen. Det hjelper ikke å isolere seg, men ta heller forhåndsregler og allier deg med noen. Ta vare på de selv og ta en time-out hvis det er behov for det, ved å gå en tur, se en film, ta deg et bad, etc. Hvis du er redd for å få kommentarer om ting – planlegg et standardsvar på forhånd. Til sist oppfordrer jeg til at du forsøker å senke skuldrene, og ikke straffe deg selv.
Husk at det finnes mye god hjelp der ute, og dersom du ikke er klar til å starte behandling, kan du kanskje ha godt av å sakke med noen om det. Ta kontakt med en av de mange fine foreningene der ute – det er hjelp og støtte å få!
