Kroppspositivistisk Julekalender, luke 6: mager!
Det er helt sykt hvor redde og engstlige vi er for magene våre, og hva det gjør med psyken. Og la det være sagt - du skal ikke gå rundt her i verden å bekymre deg over magen din. Den er fin!
Jeg har en stor mage, og har etterhvert lært meg å sette pris på den. Jeg har det til og med ganske gøy med den. Den er som den er, og den er der den er. Det er ikke noe jeg hverken gidder eller burde bry meg så mye om. Men sånn har det ikke alltid vært.
De fleste går rundt og tenker at de er mye større enn det de er, uten at det å være stor er noe galt - det er denne bekymringen for å være stor jeg vil til livs. Samfunnet har lurt oss til å tro at det å være tjukk er stygt, feil, og når redselen for å ikke stemme overens med et photoshoppet og urealistisk bilde blir altoppslukende, begynner det også å bli farlig.
Jeg har vært lettere hysterisk for hvordan magen har sett ut, og jeg husker så godt hvordan det har vært å bekymre seg for form og fasong i situasjoner som egentlig skal være hyggelige og fine. Ta for eksempel sommeren, når alle andre løper på stranda i bikini eller badedrakt. Istedenfor å nyte sommeren, gikk jeg i store klær for å skjule kroppen, og hvis jeg først badet, var det med store t-skjorter og lange shortser. Eller da jeg skulle ha sex, og bekymret meg for vinkler, om vedkommende så magen min og syntes den var stygg, om den kom i veien laget lyder, osv. Jeg har hatt mye dårlig sex som har blitt dårlig fordi jeg har vært helt andre steder i tankene, fanget av egne bekymringer for hvordan jeg ser ut.
Det har heldigvis forandret seg, som følge av at jeg lærte en større respekt for meg selv, og begynte å akseptere eget utseende. Gradvis har jeg utsatt meg selv for situasjoner der jeg har måttet eksponere deler av meg selv jeg ikke tidligere har liket eller villet vise, og frykten for hva andre måtte mene har etterhvert forsvunnet. Redselen gikk over til aksept, og aksept gikk over til selvelsk.
Jeg kom over dette bildet fra forrige juleshow, og jeg må si at jeg synes jeg ser ut som en million. Jeg ser både bedre ut naken, og føler meg bedre naken.
Jeg vet at ikke alle har det sånn, men jeg skulle derimot ønske at jeg bare kunne si "vær glad i kroppen din", drysse litt glitter på, også ble det sånn. Sånn fungerer det jo dessverre ikke, men jeg håper at ved å legge ut et bilde som dette, av min langt ifra perfekte, men likevel perfekt for meg, kropp, så kan det inspirere andre til å tørre å være litt mer fornøyd med seg.
Det jeg synes er interessant er at når vi sitter å klager over våre egne kropper, vil vi med nebb og klør forsvare enhver annen som sier noe stygt om seg selv. Jeg ville kloret øynene ut på den som sa noe stygt om noen av vennene mines kropper. Og likevel sitter man der å bedriver selvhat, og forteller seg selv at man både er stygg og ekkel, for stor, for liten, for rett for rund, osv.
Jeg synes en god huskeregel er at dersom du ikke ville sagt det til noen andre, skal du heller ikke si det til deg selv - og dersom du ville sagt det til noen andre, vil jeg påstå du bør ta noen runder med deg selv, meeeeen det er meg.
