Kroppspositivistisk julekalender, 4: Ja, takk til mer kropp!
I en tid der kropp er en kilde til skam og usikkerhet kan man spørre seg – kan mer kropp bidra til mindre kroppspress? Hvorfor er vi så redde for kroppene våre, og er det virkelig slik at all nakenhet trenger å være seksuell?
Tenk så heldige vi er som har en kropp. Enten den er sånn eller slik, hel eller halv, stor eller liten, så har du en kropp som gjør at du er du. Den er med deg på alle mulige eventyr, og er der for deg i tykt og tynt. Hvorfor er så mange av oss så slemme med den?
Jeg selv har vært veldig slem mot meg selv, og pint kroppen min gjennom dietter, treningsregimer og spiseforstyrrelse. Jeg ble kanskje slankere av det, men jeg ble ikke noe lykkeligere. Jeg så ikke det andre så når jeg så meg i speilet, og hatet alt som strålte mot meg. Så begynte jeg sakte, men sikkert å jobbe med meg selv, og min egen selvfølelse – og selv om jeg er langt tjukkere i dag, er jeg også mye lykkeligere. Lykke kan nemlig ikke måles i kg, og vekt er kun et tall – enten det svinger den ene eller andre veien.
Jeg mener at det absolutt beste du kan gjøre for kroppen din, er å ha et sunt sinn. Og der kommer nakenheten inn i bildet!
Noe av det beste for psyken min var da jeg lærte meg gleden av å danse naken foran et speil. Det er den ultimate selvtillitsboosten å sette på en god låt (personlig foretrekker jeg det meste av Whitney Huston, men låt er altså valgfritt) og riste løs, med hårbørsten som gitar eller mikrofon. Det høres kanskje barnslig ut, men det gir en voldsom frihetsfølelse. I tillegg har man kanskje godt av å se seg selv naken, og forhåpentligvis oppdage at det er ikke så skummelt likevel.
At noen kropper ikke skal få gå med bikini på stranda, eller rettere sagt – noen tror at ikke de kan gå med bikini på stranda, fordi de er redde for at andre skal le, eller ikke synes de er fine nok, er unødvendig, slitsom og trist.
Jeg er veldig fan av filosofien om at for å få en bikinikropp, tar man ganske enkelt på seg en bikini. Eller en Speedo, hvis det er mer din greie.
Poenget er, uansett hva slags badetøy du måtte foretrekke, at kropp er gøy og fint, og det er heller ikke det viktige. Er du på stranden er det viktigere å lære seg å svømme og å huske solkrem.
Du er ikke satt til verden for å være pen for noen. Du er ikke skapt for at andre skal synes du er sexy, eller ha lyst på deg på en seksuell måte. Du er deg, og har dine egne tanker og verdier, og du er faktisk bra nok, akkurat som du er.
Det vil nemlig alltid være noen som foretrekker noe annet enn det du er, enten det er blondiner fremfor brunetter, skjegg fremfor glattbarbert, stor fremfor liten, eller høy fremfor lav. Du kan altså ha idealkroppen så mye du vil, men det vil fortsatt være noen som foretrekker noe helt annet enn det du er. Og det må vi faktisk bare leve med.
Dette jaget om å skulle tilfredsstille alle, og å være pen for noen andres skyld, er både slitsom og utmattende, og misbruk av verdifull tid som heller kunne vært brukt til selvelsk og moro, men som isteden benyttes på selvskading i ulike former. Her trengs en helomvending, sånn at gjennomsnittspersonen ikke lenger ser seg i speilet og bare ser alt som kunne vært bedre, men heller ser hva for en fantastisk person som lyser mot de.
Det er ikke dermed sagt at du må elske hver cm av deg selv, men en god start er i det minste å ikke fokusere så mye på hva du ikke liker, og tørre å innrømme for deg selv at du faktisk har noen fine sider du også – enten det er utseendemessig eller personlighetsmessig. Kanskje kan du noe som ingen andre kan, eller er veldig god på noe, men en ting som i hvert fall er sikkert er at du er best på å være deg – og du er innmari verdifull. Det spiller ingen rolle hva slags buksestørrelse du bruker. Det er uansett mange som er glad i deg, og alltid noen som ser opp til deg. Bruk det til noe bra, og vær stolt av den du er.
Vi har dessuten godt av å se et langt større mangfold enn hva vi blir servert daglig. Jeg vil ha alle mulige kropper i alle mulige former, farger og fasonger synlige i mediebildet, slik at vi ikke lengre reagerer så sterkt når vi ser de. Enda bedre er det hvis de er avkledde, så vi kan venne oss til det faktum at det finnes nuppete hud, valker, kroppshår og cellulitter, og at dette er helt vanlig.
Jeg synes vi har et svært anstrengt og vanskelig forhold til nakenhet i dagens samfunn, hvor det meste av nakenhet blir stemplet som seksuell nakenhet, og det uavhengig av situasjon eller setting,
Kropp og nakenhet er noe av det mest naturlige man har. Når vi åpner opp øynene og skjønner at vi ikke trenger å seksualisere kroppen i ett og alt og at det er settingen som skaper det seksuelle, og ikke omvendt, vil vi kanskje slutte å ha bikinitopper på små barn som ikke har noen pupper å skjule, og kanskje hadde man sluttet å være så innmari opphengt i hvor mye eller lite voldtektsofferet hadde på seg. Kanskje først da vil vi slutte å legge våre personlige preferanser for hva vi synes er akseptabelt å ha eller ikke ha på seg på stranden.
Så, hvorfor synes jeg det er viktig å være naken og å vise mer kroppslig mangfold?
Jo – fordi jeg har en sterk tro på at det å vise ulike kropper, av alle kjønn, former, farger og fasonger, vil bidra til mer åpenhet rundt det faktum at vi alle er forskjellige.
Så enkelt er det, og likevel – så innmari vanskelig.
Målet mener jeg må være at vi slutter å lage ramaskrik hver gang noen ammet offentlig, eller når man så en nippel i sosiale medier, og kanskje begynne å behandle kropp like naturlig som det å handle melk og brød.
Det er ikke dermed sagt at vi skal gå rundt i kjøttdisken og lufte oss, men jeg skulle ønske jeg slapp å lese sjokkoverskrifter når noen som ikke fyller kravene for hvordan en kvinnekropp skal se ut, og fikk goder som egentlig er tiltenkt de som faktisk fyller kravene.
Men inntil da går jeg mer enn gjerne i bresjen for kroppspositivisme – både med og uten klær!
