Når kropp blir underholdning

Kropp gjøres stadig til underholdning i media, og selv om noe er av den gode, mindre selvhøytidlige og morsomme måten, er det dessverre en hel del som fokuserer på at for å være pen, må du være tynn.

Jeg har skrevet om det før, dette med at ordet tynn assosieres med noe pent og vellykket, mens ordet tjukk assosieres med det å være stygg, dum og mislykket. De fleste av oss vet at det ikke er sånn, og at både dum og smart kommer i ulike innpakninger, former og fasonger.

Dette er eller ikke et angrep på det å være tynn, men heller tanken om at det å være tynn er det eneste riktige her i verden. Det er mye fordommer og hets ovenfor mennesker som er tynne også, hvilket er like stygt og unødig som hets av alle andre former for mennesker (kan vi ikke bare være greie med hverandre...), og som kroppspositivist mener jeg vi skal gjøre rom for alle, men; media fremstiller det å være tynn som det eneste rette, og at det er umulig å være seksuelt attraktiv i noens øyne dersom du ikke er konstat på slankeren.

Jeg nevner i fleng: From Not to Hot, Biggest Looser, Extreme Weight Loss, Chriss Powell, I used to be Fat, and so on. Konseptet er som regel det samme - blir du tynn får du flere venner, folk vil ligge med deg og du får drømmejobben. WOHO!

Spesielt er jeg oppgitt av make-over program, som fremstiller det å ikke ha den såkalte idealkroppen, som den største krisen man som menneske kan oppleve.

Når jeg snakker om idealkroppen, mener jeg altså den kroppen som fremstilles som "perfekt". Dette er en kropp de aller færreste av oss kan opprettholde og vedlikeholde. Det er ikke noe feil i å ha denne idelkroppen, men det er ikke feil å ikke ha den heller. Hadde folk innsett dette og våknet opp i morgen fornøyde med seg selv, hadde det a) ikke eksistert slike program, og b) vært ganske mange som tjener godt på din og min dårlige samvittighet, som hadde gått konkurs.

Egentlig liker jeg ikke kalle det idealkroppen, for det er heller et usunt bilde på en kropp som ikke egentlig eksisterer. Den er photoshopet, urealistisk og i mange tilfeller syk.

Jeg skal ikke sitte her på min høye hest å vifte moraliserende med pekefingeren, for jeg har vært der selv. Jeg har også veltet meg av vellyst over denne formen for underholdning med den største glede, og blitt rørt når vedkommende endeling har blitt "pen". Herregud - jeg har tilogmed vært en del av et slik program. I første runden av Trinny & Susannah her i Norge, sto jeg frem som en stakkars tjukkas som bare drømte om å bli elsket. Det var jo ikke helt usant, men jeg ville jo elskes for den jeg var og er - ikke nødvendigvis den jeg ble, etter at jeg ble surret inn i et korsett satt på løsvipper og høye heler.

Nå var det ikke slanking det handlet om den gangen, men det er fortsatt denne filosofien om at man må være seksuelt attraktiv for å være verdig. Jeg ble jo plukket ut til å være med, fordi jeg var langt fra sexy, der jeg sto i en cardigan som var kneppet feil. Jeg hadde ikke funnet min "indre gudinne", og kunne såkedes være en slags sukesshistorie.

Om jeg ble så mye lykkeligere av denne opplevelsen vet jeg nå ikke, men i retrospekt har jeg dratt mye lærdom av det, og er særs kritisk. Det hele gikk ut på at vi endelig skulle bli pene, og jeg var jo i tillegg singel, så målet med det hele var at menn skulle ligge på gulvet å "gispe etter luft" når de så meg.

Moralen var nå uansett at jeg ikke var bra nok som meg, og at det måtte ymse produkter og en timeglassfasong til før jeg så ut som en "ekte kvinne".

Og vi går aldri lei.

Her om dagen kastet jeg meg ned i sofaen, og kom over programmet "Sexy igjen", som i handler om at folk skal bli tynne, og da altså - sexy. Paula skal altså forvandles fra travel og tjukk mamma, til sexy.

Her er det så sabla mnage problemer, at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal starte, men jeg skal prøver:

For det første er det dette med at en kroppsfasong fremstilles som veien til lykke og selvrealisering, når det i virkeligheten er en kommersiell illusjon som etterhvert også har blitt en millionindustri. Som nevnt er det mange som tjener gode penger på at vi som forbrukere er usikre på oss selv.

Nå har jeg kun sett denne episoden, men jeg synes det er ekstremt problematisk at barna til denne kvinnen var innvolvert, og ble bombardert med spørsmål om de gledet seg til å endelig se mamma pen. Som den ene sønnen hennes sa "jeg synes hun var fin før også", og var med det trolig den mest reflekterte på hele settet.

For det tredje fremstilles feite folk som stusselige folk som har gitt opp alt her i livet, og latt seg selv forfalle. Å være tjukk handler på TV som regel om at du ikke klarer å regulere inntaket, er miserabel, stygg, uten evne til å ta vare på deg selv, og beveger deg for lite, når det i realiteten handler om så mye mer.

Disse menneskene finner ifølge TV-skjermen først igjen meningen med livet når de blir tynne, oppsminket og får validitet som seksuelt attraktive i noen andres øyne. Det styrker jo både deres, og alle andres tro på at alt løser seg bare du slanker deg. Og for å understreke dette ytterligere, veies de i ett sett, og må snakke om hvor flaut det er å være tjukk, og hvor trist deres gamle jeg var. Og alt de snakker om er det kroppslige. Jeg har til gode å se et program som tar dypdykk i noens mentale helse, og jobber med å bedre kroppsbildet. Hovedfokudet ligger på å slanke vedkommende, og glorifiserer slanking, som om det er løsningen på alt.

Jeg er uenig. For tro det eller ei; man kan faktisk bruke bikini eller være "sexy", selv om man ikke har idealkroppen. Sexy er en sinnstilstand, og man kan bruke bikini uansett form og størrelse. Jeg er fan av tankegangen om at for å få en bikinikropp må du ha en kropp, og ta på en bikini.

I rest my case.

Men altså - de fleste har da vel viktigere ting enn å gå rundt å være sexy hele dagen...? Jeg synes det virker så utrolig tidkrevende å skulle gå rundt å være bevisst på om man er sexy eller ei - for meg er det krevende nok å rekke bussen om morgenen.

Nå er det ikke sånn at man ikke skal gjøre endringer, hvis man gjerne vil. Det må man gjerne gjøre, men det må være for ens egen del - ikke for alle andre, med fokus om at noen andre skal finne deg sexy. Hvis det å være sexy er viktig for deg - vær sexy for deg selv. Har du det bra med deg selv, tror jeg nemlig det er lettere å gjøre varige endringer, nettopp fordi man ikke har det så travelt og tar vare på den psykiske helsen samtidig.

Og en siste ting - det er ikke verdens undergang å være tjukk. Eller tynn. Eller høy, eller lav. Det er ingen som kan se på deg hva slags helse du har, hvor fort du kan løpe eller hva slags musikk og det er helt greit å ikke trene. Det er selvsagt en fordel å røre seg litt, men det vet vi alle sammen. Det er likefult ditt liv, og det må du faktisk få leve som du vil.