#365kroppsmyter - hva nå?
I går avsluttet jeg prosjektet #365kroppsmyter. Jeg har snakket om og brutt myter i et helt år, og nå er det brått over. Det er trist og litt tomt, men jeg har funnet et nytt prosjekt jeg gleder meg til å ta fatt på!
At et år kan gå så utrolig fort!
Jeg husker jo så godt den dagen jeg i mai i fjor gikk til innkjøp av shorts. Det var kjempevarmt, og samboeren min hadde fått for seg at vi skulle gå tur ned ved Aker Brygge. Jeg var varm og sur, og klaget masse. Ikke engang da jeg fikk is ble jeg noe blidere, og det endte opp med at vi lafset oss til H&M for å kjøpe en shorts. Jeg ville jo egentlig ikke ha shorts, fordi jeg ikke hadde brukt det på flere år. Shorts var fienden. Shorts minnet meg på at jeg var feil. Et plagg, liksom.
Likevel var det greit å gå i shorts den dagen, fordi det var så sabla varmt, og det ble ikke ordentlig ubehagelig før jeg satt på 37-bussen på vei hjem, og kjente at shortsen skeld opp, så på de nuppete leggene mine og ble fryktelig selvbevisst. Jeg følte meg så stygg og fæl, og som om jeg hadde brutt en eller annen uskreven regel (ev skreven – vi har jo sett det flere steder) at tjukke mennesker ikke skal gå i shorts, eller i det hele tatt synes.
Jeg skrev den første kroppsmyten for å peppe meg selv litt, for hvorfor skulle ikke jeg kunne gå med shorts, liksom?
Så – utover året har jeg fått masse fine og fæle myter, som jeg har forsøkt å bryte, og det har vært en rekke gode diskusjoner oppigjennom, med alle mulige slags mennesker. Jeg har også fått en rekke vonde historier fra flere, og jeg setter så enormt pris på den åpenheten folk har vist, og hvor modige de er som tør å sende en melding til et fremmed menneske for å fortelle.
Fy, søren - dere er så bra!
Så - i går var altså siste myte, og det er kanskje den viktigste:
#Kroppsmyte, dag 365: “jeg er stygg og fortjener ikke leve”. Hvis du føler det sånn – jeg vet så godt hvordan du har det, men jeg vet også at du fortjener så innmari mye mer. Jeg hadde det sånn lenge, og gravde meg ned. Jeg planla å ta mitt eget liv, hvordan jeg skulle gjøre det, og skrev til og med brev til familien. Nå endte det heldigvis ikke sånn som jeg hadde tenkt, og jeg fant ut at jeg måtte gjøre en endring. Den endringen var å begynne å like seg selv, og selv om det har gått gradvis, og vært en lang og vanskelig vei, som av og til fortsatt har noen humper, har jeg kommet dit. Det ønsker jeg for dere alle er å kunne senke skuldrene, ikke fokusere for mye på hvordan dere ser ut, men heller på alt dere kan gjøre og alle de som bryr seg om dere. Husk på alt dere har oppnådd så langt i verden, alt kroppen deres har gjort for dere og sett som mål at dere en dag skal slutte å være slem med den, og heller begynn å stelle litt pent med den. Om det er å begynne å trene eller spise en sjokolade er opp til dere å finne ut av, men ikke press deg selv inn i en samfunnsramme du ikke egentlig passer inn i – eller kanskje egentlig ikke har noe ønske om å passe inn i. Det er så mye som er så mye viktigere enn å passe inn i idealramme samfunnet har laget. Det er viktigere at du er deg, helt og fult. Så – husk å leve. Husk å ta vare på deg selv, og husk at du er verdifull, enda så klisje det kan være å både høre og si. Tusen takk til alle sammen som har vært med på denne reisen gjennom nå et helt år. Takk for myter, support, diskusjoner og irettesettelse. Dere har alle vært med på å utvikle både meg og prosjektet, og jeg kommer nok ikke til å slutte, selv om i dag er den siste «offisielle» dagen med #365kroppsmyter.
I går var ble ganske emosjonelt for meg, for ikke bare var det avslutning på noe som har vært så viktig for meg, men jeg fikk så mange hyggelige tilbakemeldinger fra andre som kunne fortelle hvor mye det hadde betydd for dem å følge dette prosjektet. Så jeg gråt litt i stillhet i går, og tenkte på hvor takknemmelig jeg er for at jeg har fått gjøre dette.
Målet mitt da jeg startet, var å oppnå total selvelsk når jeg nådde målet. Det vet jeg ikke om jeg har, men jeg har fått en del tanker, meninger og fått rensket opp i eget hode.
Ikke alle dager er like gode, men det ser jeg på som en styrke. Det gjør at jeg fortsatt har forståelse for de som har det vanskelig. Jeg synes det er viktig å ta med seg dritten, for å kunne sette pris på de gode dagene. For det er jo tross alt flest av de.
Så - hva har jeg lært av #365kroppsmyter?
Jo – jeg har lært at jeg er bra nok som jeg er, med alle de feil og mangler jeg måtte ha. Jeg har lært å ikke definere meg selv etter kroppen min, men etter hvem jeg er. Jeg er ikke tjukk, pen, smart, lat, snill eller bestemt. Jeg er alle de tingene, og det utgjør meg som person, altså Carina. Jeg har ikke noen behov for å identifisere meg som noen annen enn Carina.
Jeg har også lært meg å gi fullstendig faen i hva andre måtte synes om hva jeg har på meg. Et av mine siste, og hotteste, innkjøp, var ei skinnjakke (falsk skinn!). Den var litt for trang, og veldig kort, og jeg har alltid tenkt at jeg ikke kan bruke det, nettopp fordi jeg er tjukk, men når jeg fikk den på og så meg selv i speilet, forsvant all tvil.
Og da skjønte jeg at kroppsmytene hadde hjulpet meg.
Mitt nye prosjekt starter i dag, og vil bli intet mindre enn #365sexmyter!
Jeg mener at vi har et forvrengt syn på seksualitet, kropp og identitet her i verden, og dette er, i likhet med #kroppspositivisme, en av mine store kjepphester. Seksualitet, kropp og identitet handler også mye om å være glad i seg selv, og mange av fjorårets myter har handlet om nettopp dette.
Definisjonen av hva sex egentlig er, er ulik fra person til person, og jeg synes vi er ganske strenge med hva vi anser som sex. Noen anser for eksempel ikke analsex eller oralsex som «ordentlig» sex.
Derfor er min første #sexmyte er derfor – sex handler kun om tiss i tiss.
Jeg har valgt denne myten, fordi den legger litt grunnlaget for mine meninger og holdninger rundt dette prosjektet, og jeg synes også det er ekstremt viktig å understreke at jeg snakker på vegne av meg selv, og ikke kommer med noen fasitsvar. I likhet med kroppsprosjektet vil jeg man skal plukke ut det man synes er bra, stille spørsmål, være kritisk, lese seg opp og kanskje lære noe.
Jeg husker da religionslæreren min på ungdomsskolen sa at sex handler om mer enn å stikke noe inn i noen, og at sex var alt fra penetrering til å holde noen i hånden. Det var litt rart å tenke på, for jeg hadde jo trodd noe helt annet i flere år, men det var også ganske fint å tenke på, og senket skuldrene mine betraktelig.
Jeg mener sex omfavner så mye og så utrolig mye mer enn selve samleiet, og i mitt arbeid med for eksempel utviklingshemmede og seksualitet, har jeg for alvor lært at samfunnet for øvrig har et ganske snevert syn på hva det innebærer. For noen mennesker, uansett funksjonsnivå, er det utløsende, godt og fint å bare være nær noen, eller bare det å flørte, mens for andre er det det faktiske samleiet som gjelder. Vi har nok alle litt ulike definisjonen av hva sex er, og hva det er for oss, men det jeg ber om i denne første myten, er å være litt mer åpen og tenke litt videre.
