Siste updates for deg som er spesielt interessert
For et år det har vært så langt, og vi er ikke halvveis engang!
Det har vært så mange flotte muligheter i det siste, og det er mange ting jeg ikke kan snakke så høyt om enda som står på plakaten, og alle er ting jeg ikke har kunnet takke nei til fordi det er litt "once in a lifetime". Jeg er veldig stolt av alt jeg har fått til, og gleder meg til alt som kommerm, men det begynner å straffe seg, for i stressede perioder mister jeg håret. Det er jo ikke spesielt kult, selv om man får mye fint av parykker, så jeg skal ta meg noen feriedager snart tror jeg. Så kan jeg sitte i haidrakt å binge watche litt serier mens jeg drikker kakao og bare er en eneste stor klisje.
Torsdag slapp jeg min første podcast, og den kan du høre her hvis du er gira. Jeg er veldig glad i podcasts, og jeg liker å høre min egen stemme, så kombinasjonen er jo unektelig ganske god.
Fredag var jeg med i en panelsamtale under psykologistudentenes lanseringsfest av deres magasin «Speilvendt».
Det er jo med en enormt skrekkblandet fryd jeg holder foredrag og i det hele tatt snakker høyt om kroppspositivisme i det offentlige rom, men å snakke foran en drøss med psykologer var skumlere enn jeg hadde trodd. Jeg tenker at de kan se igjennom meg hele gjengen, men de kan jo egentlig ikke det...
Men det gikk aldeles strålende, det var et flott arrangement, og jeg hadde en fantastisk hyggelig samtalepartner som fikk meg til å tenke litt ekstra over ting, og som gjør at jeg nok kan grave frem litt nye kroppsmyter og kronikker.
Det blir podcast av samtalen til torsdagen for de som er interessert i å høre hva vi snakket om.
Ellers var det utrolig deilig å tilbringe noen timer i stallen nå søndag, og snille som de var hadde søstrene mine gått i gang med å pusse hesten min og gjøre ham klar for meg, mens jeg var på jobb, så jeg red en times tid sammen med noen venninner. Rambo er en stor blanding av Clydesdale, Shire og en engelsk fullblods. Han er dermed en maxi cob, som egentlig bare er et fancy ord for gatemix, og han er en av verdens absolutt snilleste hester, der han dasser rundt med meg på ryggen.
Denne uken venter en hel drøss med spennende avtaler, og jeg skal få blogget om noe litt viktigere enn meg selv iløpet av uka.
Ja, også er det jo dagens kroppsmyte – nemlig dette å ville se ut som noen andre. Jeg husker da jeg var liten og skulle fargelegge i bøker og sånn, så jeg fargela alle jentene blonde med blå øyne. Det var liksom alt jeg ville ha, i tillegg til briller og fregner. Mamma forsøkte til og med å få meg til å begynne å fargelegge noen av de med mørkt hår, sikkert for å styre meg i en ny retning og få meg til å akseptere at jeg så ut som jeg gjør. Jeg tror jo også dette har litt med at ingen av de «rollemodellene» jeg hadde den gangen så ut som meg. Jeg kan ikke huske noen Barbiedukker, med unntak av en svart dukke og Pochontas, som hadde mørkt hår, eller at Polly Pocket-figurene hadde noe annet enn kritthvit hud, blå øyne og platinablondt hår.
Jeg tror også det er helt naturlig å ville se ut litt annerledes enn man gjør, litt fordi man gjerne vil ha alt det man ikke kan få. Det blir derimot farlig, når det blir en slags besettelse og ingenting er bra nok ved deg selv lengre. Hvis man har det slik, oppfordrer jeg til å ta kontakt med fagfolk eller noen du kan stole på, så man får snakket med noen om det, fordi det går så innmari utover livskvaliteten å gå rundt å ville være noen annen, og å bedrive selvhat.
Jeg håper likevel de aller fleste vokser det av seg når man ser at det tross alt finnes et mangfold der ute, med mennesker som ligner på en selv.
I dag har jeg slått meg til ro med hvordan jeg ser ut, og det er ingenting jeg ville ha forandret på, rent bortsett fra et hull i tanna, og det får jeg fikset i morgen, så... Jeg er ganske fornøyd!
