Kroppsmyte, dag 275: skillet mellom preferanser og ren fetisj
Mange mennesker tør ikke innrømme hvis de foretrekker noe som er litt på siden av hva samfunnet ellers foretrekker, og det er forferdelig trist. Det finnes likevel en fin grense mellom å ha en preferanse, og at det blir en ren fetisj. Og det siste har jeg ikke så innmari sansen for.
I løpet av mine år som tjukk og offentlig, har jeg støtt på mange såkalte chubby chasers. Dette er i mitt tilfelle menn med fetisj for store damer, som ikke har noen interesse av personen, men kun kroppen.
Og bare så det er sagt – jeg synes det er problematisk uavhengig av hva slags kropp man har, eller hva slags fetisj man har, når man degraderes til et seksuelt objekt. Dersom det er samtykke, er det selvsagt en annen sak, men i mitt tilfelle er det snakk om at jeg ufrivillig gjøres til en gjenstand for seksuell objektifisering – hvilket jeg ikke synes er ok i det hele tatt.
Det er selvsagt ikke noe galt å ha en preferansen for hva du liker, og mange menn er dessverre flaue over å snakke om denne preferansen, trolig fordi det å like noe som avviker fra det "alle" andre liker, blir å anse som å ha "feil" smak. Det er fryktelig synd, og det er absolutt ikke sånn det burde være. Det fører ikke bare til et kjip stigma av menn som liker eksempelvis større damer, men det fører også til ytterligere stigmatisering av store damer, som noen som er umulig å elske, og ikke minst - flaut å elske., som igjen er en oppfatning mange av disse allerede har av seg selv.
Det er fryktelig synd at samfunnet har blitt så gjennomsyret av dette bildet av idealkroppen, at enkelte grupper mennesker blir ekskludert som potensielle partnere.
Det er selvsagt helt innafor å ha en preferanse. Eksempelvis elsker jeg menn med skjegg, og finner menn med skjegg mer attraktive enn menn uten. Forskjellen ligger i at jeg er interessert i menn uten skjegg også, og jeg er interessert i mannen bak skjegget. Det er ikke sånn at jeg har sex med skjegget, men med personen. Når jeg ble sammen med Skjegget (som han passende nok kalles....), var det jo mannen bak skjegget jeg falt for, og selv om jeg hadde hysterisk prøvd å få ham til å endre mening, hadde jeg ikke dumpet ham selv om han hadde fjernet det (men det trenger ingen fortelle ham).
Den type menn(esker) jeg derimot ikke har noe til overs for, er de som kun er ute etter sin egen seksuelle tilfredstillelse, og bruker andre mennesker som en gjenstand (les: utslagsvask), og de har jeg møtt en del av oppigjennom. Dette er rene seksuelle forhold som ikke har vært gjensidig, men som jeg har gått med på fordi jeg har hatt en lav selvtillit og en forståelse av at jeg selv ikke har noen egenverdi, og som har gitt meg problemer i ettertid både med tillit til menn, kropp og evnen til å slippe meg løs seksuelt.
Det er viktig å nevne at det å ha en fetisj ikke heller trenger å være negativt. Å ha en fetisj kan være en berikelse for seksuallivet og kan bety mye moro, men skal man utøve den MÅ det være gjensidig. Man skal behandle andre med respekt.
En annen ting som kan diskuteres er jo selve begrepet "chubby chaser". Et kjapt søk på google viser jo at det ikke er et spesielt positivt ladet ord, men er et ord som er ladet med masse negativ stigma, som i all hovedsak går på menn som liker stygge damer, fordi det å være stor assosieres med å automatisk være stygg. Dette lurer jeg på om jeg ikke skal spare til en annen bloggpost, men spolieralert: "pen" og "stygg" er tulledefenisjoner, som ikke betyr noe som helst. Hva som er attraktivt er individuelt, og det å være tynn betyr ikke automatisk at livet er en dans på roser, og det å være tjukk er ikke ensbetydende med å være mislykket.
En chubby chaser for meg er en person som styres av sin egen fetisj av en slik grad at det ikke tas hensyn til mennesket som er gjenstand for denne fetisjen.
Min opplevelse med disse chubby chaserne, er at jeg degraderes til en skitten hemmelighet, og blir en gjenstand for vedkommendes egen nytelse, uten at det blir tatt hensyn til meg og mine følelser.
Første gangen jeg skjønte at jeg møtte en sånn, var for noen år siden, da jeg hooket opp med en fyr jeg hadde vært kjempeforelsket i tidligere. Vi møttes igjen etter mange år, og jeg følte meg som verdens heldigste, som ble viet oppmerksomhet av en sånn mann. Vi endte opp med å ha sex, og før jeg visste ordet av det, var han naken og hadde hoppet på meg. Etter noen minutters tørrjukking fikk jeg til slutt også av meg klærne, og ble kastet rundt som en filledukke. Så kjørte han på bakfra, uten oppvarming, men med et godt tak rundt valkene mine, mens han hylte ut «I don’t want no skinny bitches!». Ganske skremmende i grunnen, og da jeg kikket opp, flekset han i tillegg muskler.
Etter hvert gikk jeg inn i dusjen for å vaske av meg skammen, hvorpå han sto utenfor og onanerte.
Så var det altså klart for runde nummer to, og det ble ikke noe bedre. Han ba meg sitte på ham, han ba meg prøve å gjøre meg selv tyngre, han ville vite hvor mye jeg veide, at jeg skulle disse på kroppen min, mens han onanerte og han ville gjerne veie meg. Videre ville han vite om jeg kunne tenke meg å spise meg opp i vekt for hans skyld, og når jeg stille forklarte ham at jeg hadde hatt spiseforstyrrelse i mange år, ville han gjerne se meg spise noe.
Jeg hadde jo her håpet at livet mitt skulle bli som en Julia Roberts film, og at vi skulle leve lykkelig alle våre dager, men da han bedyret meg at jeg var den peneste, flotteste, morsomste og smarteste han noen gang hadde møtt, men at vi aldri kunne være sammen, fordi jeg var så tjukk og han måtte ha en atletisk dame han kunne trene sammen med, skjønte jeg vel at dette kanskje minnet mer om horror, enn en romantisk komedie.
Han avsluttet det hele med å spørre om han kunne ta meg bakfra, mens jeg spiste en burger, og da jeg takket nei, kastet han til meg en potetgullpose, og gikk.
Jeg trenger kanskje ikke si at denne opplevelsen ga meg et heller forstyrret syn på sex, min egen seksualitet, og ikke minst - menn. Jeg ble ekstremt skeptisk til enhver mann som viet interesse, og mistenkte de for enten å ha en fetisj, eller for at det her var snakk om et veddemål. Etterhvert ga jeg blaffen, og lå med det som bød seg frem, hvilket førte til at sex ble en form for selvskading.
I ettertid, selv etter at jeg ble frisk og klarte å riste av meg den vonde perioden i livet, har jeg møtt ulike menn som har spurt om de kan få se på at jeg spiser, lurer på hvor mye jeg veier, osv, uten tanker for eller hensyn til mine følelser. Det er ikke noe gøy å gjøres til et seksuelt objekt. Det er nedverdigende og gir meg en vond bismak i munnen.
I det siste, spesielt etter min deltagelse i svenske "Outsiders", har jeg blitt kontaktet av ganske mange menn som skal fortelle meg at jeg er både det ene og det andre, og hva de skal gjøre med seg selv mens de tenker på meg. Det er jo hyggelig å bli satt pris på, men altså ikke på den måten.
Jeg har ikke svart noen, og kommer heller ikke til å gjøre det. Jeg anbefaler folk flest å ikke svare på slike henvendelser. Det er hyggelig med oppmerksomhet, men ikke all PR er god PR, og ikke alle tar kontakt fordi de er så interessert i å bli venner. Det kan fort lede til ting man ikke har lyst til å være en del av, og kan oppleves som ganske nedverdigende og kjipt for selvtilliten.
Også skal du vite at du er verdt så mye mer enn å være et sexleketøy for noen som ikke er interessert i at du også skal ha det bra.
