Don’t be that guy
Bare fordi du ikke skjønner det, betyr det ikke at det ikke er sånn.
Katrine Engedal skrev her forleden et innlegg i Adressa, hvor hun rakker ned på begrepet «hen», og med det gjør narr av en minoritetsgruppe med mennesker som har en såkalt flytende kjønnsidentitet. Bare fordi man ikke skjønner, betyr det ikke at det ikke er sånn, og det å påstå at man må ha utovertiss for å være mann, eller innovertiss for å være kvinne, vitner a) om kunnskapsløshet, b) en manglende interesse for å lære mer, og c) en holdning på lik linje med at «ekte mennesker har kroppen intakt», og med det ekskluderer alle som har amputert noe.
Vi er alle enige om at vi ikke skal forskjellsbehandle mennesker på bakgrunn av sin hudfarge, eller sosial status. De aller fleste vil også være enige om at vi ikke skal forskjellsbehandle noen på bakgrunn av kjønn, så hvorfor er det da greit å forskjellsbehandle kjønnsidentiteter vi ikke helt greier å kategorisere?
Kjære Katrine Engedal – don’t be that guy. Eller woman, siden du i ditt innlegg har presisert opptil flere ganger at du, til tross for manglende sans for humor eller forståelse for bruk av ironi, har en biologisk kvinnelig tiss.
Det Katrine Engedal indirekte krever, er at alle skal være så klar i sin identitet, at det hun ser over jakkekragen, skal stemme overens med det som finnes under beltet. Hun vil fryktelig gjerne vite hva slags tiss du har, og hun vil at identiteten din skal være knyttet direkte til den. Dessverre for Engedal, kan jeg avsløre at det å ta seg på tissen har fint lite med kjønnsidentiteten å gjøre, og at hun ved en slik antagelse, degraderer det hele til å handle om noe seksuelt.
Vi lever i et heteronormativt samfunn som baserer seg på tokjønnsmodellen, og dette er noe de fleste av oss forstår. Vi forstår prosessen mannetiss stikkes inn i dametiss, og hvordan det kan bli barn av det. Jeg kan derfor forstå at det kan bli litt mye å ta innover seg når noen bryter ut av dette og identifiserer seg som både mann og kvinne, ikke identifiserer seg med noe kjønn, etc, for jeg greier heller ikke identifisere meg selv med noe annet enn mitt biologiske kjønn, men i motsetning til Engedal er jeg litt mer åpen for at jeg kanskje ikke vet absolutt alt her i verden, og at kjønn, identitet og seksualitet både kan og er flytende, og stadig i forandring.
Nå er det ikke slik at man våkner opp en dag og bestemmer seg for at «i dag tror jeg jammen at jeg skal bytte kjønn for å få litt oppmerksomhet», men heller en lang og følelsesmessig prosess, hvor langt mer enn bloggstatestikken har fokus, slik som Engedal her insinuerer. Jeg lurer likevel på om ikke hun burde gå inn igjen å lese litt mer om unge menneskers frustrasjon for et samfunn som ikke viser forståelse for at ikke alle er like forutsigbare som et a4-ark.
Men det er egentlig ikke så viktig om hverken Engedal eller jeg skjønner noe av det, for det Queer-bevegelsen trenger er neppe vår forståelse, eller enda verre - anerkjennelse. Hvem er vel jeg, som biologisk, heterofil kvinne, til å sitte her å si at «det er greit for meg at dere er sånn»? De trenger heller at vi alle begynner å snakke om kjønnsidentiteter som om det var melk og brød, og helst at vi slutter å bry oss så innmari om hvem eller hva de indentifiserer seg med.
Dessverre tviler jeg vel på at Engedal er så innmari interessert i å lære mer om emnet, siden hun virker som hun har bestemt seg, men jeg anbefaler å lese seg litt opp på emnet, og for de som ikke orker å lese, finnes det en film på 1 minutt og 34 sekunder hvor det oppsummerer at vi faktisk har syv kjønn, og ikke bare to. Og husk – du trenger ikke forstå eller anerkjenne, men heller drite litt i det. Vær gjerne uenig, men forhold deg saklig. Anbefaler i samme slengen å ta et dypdykk i Kardemommeloven: «Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil».
BOM!
